Marokko - neste stopp Sahara ørkenen

Beste motorsykkelutleier i Marrakech: Loc2Roues

Artikkel fra Mc-avisen.

 

 

Kart, pistoler og motgift

Noen ting er så kompliserte og intrikate og raser så kjapt forbi at du egentlig ikke forstår hva du nettopp har sett. Marrakech er en slik ting. Den er så aggressiv og mentalt uttømmende at få mennesker kommer utav byen med sansene intakte.
Vårt forsøk på våpenhandel i det vi trodde var et gyllent glimt in på svartebørsen for ikke å si kart-søk og skorpion-motgift oppdrag var alle katastrofale nedturer som kun gav oss et kart over en random fjelltopp langt utenfor vår reiserute.

For å si noe positivt om byen, kan det nevnes at vi fikk ta på aper i fangenskap og slanger som var så tunge brukere at en psykedelisk "trip" snarer enn døden hadde vært konsekvensene av et bitt.

Afrika garanterer ikke varme...

Den kulpøse adferden og de uflatterende aromaeene forsvant så snart vi kom utenfor bygrensen på våre "state of the art" endurosykler. Det travle by bildet ble snart byttet ut med et panorama over de pompøse Atlas fjellene, dandert med topper på opp til 4197 moh. Veiene som slynget seg innimellom dette enorme arret i landskapet gjorde seg for fantastisk kjøring. I tillegg var lokalbefolkningen mindre og mindre opptatt av våre "rikdom" jo flere mil som ble satt mellom oss og Marrakech. Derimot for våre kroppers forskrekkelse og våre sinns overraskelse var den første natten så kald at det vi fikk rim på øyet, det var umulig å ikke fryse.

Om natta er det bare de fjerne minnene fra dagens utømmelige varme som holder deg varm, ettersom temperaturen faller like brått som em skikkelig feit mann utfor et stup.

 

Steinrulling og knekte fingre

Vi slo leir ved bredden av et uttørket elveleiet omgitt av røde steinsøyler dekket med en merkelig grønn plante, som avga en myk og herlig lukt. Noen av oss fant skorpioner og matchet dem opp for kamper mot biller og edderkopper mens andre klatret opp fjellet og søylene og sendte ned mektige kampesteiner.

  

En morgen kjørte vi langs fjell som så ut som det lokale kyrddermarkedet idet solen igjen omfavnet oss med en restaurerende varme.

Det var ved dette leirstedet at Gelada Sjimpansen prøvde seg på en mektig stein da han så muligheten for århundrets steinrulling. Akk og ve, den viste seg for mye for ham og knuste en finger.

Landsbyen i fjellene

På et tidspunkt bestemte vi oss for å la tilfeldigheten styre vår vei og med det la Grizzly'en bestemme. Vi kjørte opp et stort elveleie som førte oss til et mystisk sted. Det var et land ennå uforstyrret av feite, svette og rike turist som streifer rundt å ødelegger verden med "Lonly Planet" i hånda. Her hadde vi gleden av å ri på esel med ubekymrede barn og å spille fotball med dem hvor søppel var ballen og et steinete elveleie banen. Når vi var leie, jaget vi dem bort med høye stemmer og kraftige bevegelser. De løp for livet men dukket snart opp igjen og lurte på om vi kunne gjenta det hele med nysgjerrige smil.

Barna forbedret våre ferdigheter i bål bygging, kobra dreping i tillegg til å ri til landsbyen deres for å skaffe oss provianter, de gråt som bare barn kan når vi dro.

Flyvende høns

Grizzly'en bekymret seg for høna vår som ble forlatt ute i kulden, så han tok den inn i teltet sitt for å dele litt varme. Skrik som; "utakknemlige kylling!", "Bastard høna!" og "Ikkje piss på passet mitt!" druknet i nattas hylende vind. Resultatene av varmeoverføringen ble klart for resten av oss når vi så fjær, høne dritt og tiss tilsmusse ham. Hans pass lukter ekskrementer er den dag i dag! Etter å ha mistet sin eneste sympatør kunne høna nå bli middag men først sørget vi for at hun i døden ville ha en historie som ingen annen høne å fortelle, hun har nemlig fløyet!

Slik at hippier, vegetarianere, sosialister og etterfølgere av andre meningsløse livssyn ikke skulle gjøre et stort nummer utav ting fikk vi laget en skreddersydd fallskjerm til høna.

 

Al-Sahra Al-Kubra, den største ørken av dem alle

Sand i øret, sand i skoene og sand i alle vitale organer. Dette er resultatet av et langvarig opphold i Sahara. Å kjøre motorsykkel over sanddynene er vanskelig, og varmen gjør det enda vanskeligere, men det er ingenting som slår det. I en merkelig blanding mellom det solide og det flytende kan du ha det gøy hele dagen, eller du kan sette seg fast i noen tørre hull i timevis. Vann og mat er viktig for å holde oppe tempoet, kombinert med et kompass og kunnskap om hvordan en bruker det, for å komme seg ut igjen i det bølgete og monotone landskapet.

Vi fikk servert røverhistorier om sanddyner i ufattelige størrelser av random beduiner som dukket opp midt i ørkenen, resten av dagen gikk til å finne dem.

Et sted hvor alle men dør likt, et sted hvor fordums skatter er tapt og begravet voktet av onde jinner, bare de hardeste kan temme den, Al-Sahra Al-Kubra, den største ørkenen av dem alle.

Retreat

Vi nådde målet vårt og levde gjennom det uten større skader enn et par sting og en brukket finger. Jo nærmere vi kom til Marrakech desto mer begynte stanken, og de rabiate "golddiggersene" å vise seg. Friheten vi vant i villmarka med fjell, barn og brennende hete i Sahara måtte gi tapt til det utrøttelige dyret kalt sivilisasjon.